Tilbake til Arequipa

Denne helgen drog jeg til Juliaca for å være med på avslutningen på bibelskolekursene på CLET (bibelopplæringsprogrammet i kirken her). Som aldrende og gråhåret misjonær ble det mange hyggelig gjennsyn med gamle kjente; fikk i grunnen VIP-forpleining og ble nærmest æresgjest (huesped de honor). I denne kulturen har de respekt for de eldre (respeto a las canas). Og så var det veldig fint å bli kjent med ungdommene, og noen mer voksne, som hadde vært fire eller åtte uker på bibelskole. Mange fortalte om at de hadde opplevd noe med Gud og lært mye også utenfor klasserommet. Bibelskolesystemet er bygd opp med to nivåer som tilsammen utgjør omtrent samme innhold som ett år på fulltids bibelskole. Dette året var det kun én elev som ble ferdig med alle månedskursene og fikk diplom – og jeg fikk æren av å overrekke og gratulere som rektor ved seminaret. Det er tydelig at det er viktig med utdanning, også her på denne siden av jordkloden. 

<p>Klar for avslutning på CLET from Torleif Belck-Olsen on Vimeo.</p>

Jeg skulle først og fremst reklamere for studier på seminaret, SETELA, og fikk slippe til på avslutningsmøtet. Mange ungdommer tok kontakt med meg både før og etter min presentasjon og signaliserte interesse for å søke. Neste kull skal starte i februar 2013, men søknadsprosessen må komme i gang allerede nå i mai måned. 

Ekstra gledelig var det å møte de 15 elevene som var kommet fra den lutherske kirken i Chiclayo i Nord-Peru for å studere. Noen hadde vært på bibelskolekurs i Sør-Peru mange ganger gjennom flere år. Det er gledelig at de relativt små lutherske kirkene i Andes har kontakt med hverandre og kan støtte hverandre på denne måten.

Denne gangen kjørte jeg bil mellom Arequipa og Puno på den flotte veien som ble bygget i president Alberto Fujimoris tid. Det som før tok 8-10 timer på tvilsomme grusveier går nå på ca fire timer. I det siste har det regnet mye her så det var grønt hele veien; det har jeg aldri sett før. Vakkert og merkelig å se grønn vegetasjon selv der det ellers er knusktørr ørken. 

 

Nå har jeg lyst til å fortelle hvordan jeg før jul fikk fornyet førerkortet. Det kalles å gjøre en tramite (søknadsprosess) her i Peru.

Når en skal søke om eller fornye en tillatelse, en rettighet eller et offisielt dokument må en gjennom en slik søknadsprosess. Ofte har de mange ledd som for oss kan virke unødvendig omstendelige, men hensikten er å hindre korrupsjon ved at det er mange som kontrollerer hverandre. Samtidig kan flere ledd bety at det blir mange som ønsker en gjenytelse for å hjelpe deg videre i prosessen. Transportministeriet har dessverre rykte på seg for å være et av stedene der det er vanskelig å komme fram uten å smøre litt, særlig fordi det å kjøre bil er noe som svært mange ønsker tillatelse til. Heldigvis kom jeg gjennom uten å bli invitert til å bidra noe som helst.

Dette blir litt langt, akkurat som prosessen.

Sist vi var i Peru, dvs fra 1990-93 fikk jeg peruansk førerkort klasse B. Da vi skulle reise ut igjen høsten 2011 greide jeg ikke å finne dokumentet så jeg måtte først melde at det var tapt. For å få til det måtte jeg gjøre følgende:
1) Oppsøke den lokale politistasjon, stå i kø for å få skrevet anmeldelsen av tapt førerkort inn i daghavendes protokoll. 2) Gå til nasjonalbanken, stå i kø og få betalt gebyr for anmeldelsen. 3) Ta med bekreftelse på betalt gebyr tilbake til politistasjonen og stå i kø på nytt for å få den levert, gå ut til en kiosk og få kopiert oppholdstillatelsen min og levere til daghavende politioffiser. 4) Komme tilbake neste dag, stå i kø og få utlevert anmeldelsen.

Neste steg er å få bostedsbevis. Slike søknadsprosesser skal foregå der en har bolig i følge folkeregisteret og det må dokumenteres. Følgende ledd ble fulgt: 5) En av misjonens ansatte avtalte med en fredsdommer/sorenskriver å komme hjem til oss for å verifisere at vi bodde i Arequipa. 6) På avtalt dag måtte vi være hjemme og ta imot fredsdommeren som ble hentet av misjonens mann, kjørt hjem til oss og så tilbake på kontoret sitt. 7) Dagen etter hente bostedsbevis på fredsdommerens kontor.

Dermed var vi klare for å gå til den peruanske parallellen til Biltilsynet, som praktisk ligger bare noen kvartaler bortenfor SETELA. Ved første oppmøte blir det sjekket om vi står i det nye nasjonale registeret over personer med førerkort. Systemet var blitt nytt siden vi var her for to tiår siden og vi måtte først finne det gamle førerkortet. 8) En ung dame søker i databasen over førerkort og finner navnene våre, det gamle førerkortnummeret, samt nummeret på den gamle oppholdstillatelsen som vi hadde den gangen. 9) Gå til en eldre dame som sender beskjed til Lima om at det gamle førerkortet skal knyttes til nummeret på vår nye oppholdstillatelse. Det kan kun gjøres sentralt i Lima da det blir litt som å bytte personnummer – ingen enkel sak i Norge heller. 10) Komme tilbake til den litt eldre damen tre dager på rad for å sjekke om endringen har blitt utført i Lima. En dag var systemet nede, en dag var det lunsjpause i Lima og en dag var endringen gjort i Lima, men ble først endret i den nasjonale databasen etter nattens back up.

Neste steg er å få legeattest, eller fysiosomatisk prøve som det heter her. Det skjer ved at en: 11) Betaler for prøven. 12) Tar passfoto som skal følge legeattesten. 13) Venter i kø før en tar ca ti ulike prøver som intelligenstest, psykisk test, synsprøve, hørselsprøve, koordinasjonstest, reaksjonstid, nevrologisk test, fysisk styrke, osv. 14) Får attesten med underskrift av alle som har stått for de ulike delen av sjekken, setter fingeravtrykk på alle deltester, samt venter på underskrift av overlegen.

Nå nærmer det seg at en kan presentere papirene for saksbehandleren i skranken på Biltilsynet der de usteder førerkort. 15) Saksbehandleren går gjennom papirene og registrer dem på datamaskinen. Når alt er i orden er en klar for teoriprøven. 16) Gå til en kjøreskole og prøve seg på teoriprøven på deres datamaskin. Det gikk ikke så bra da jeg fikk mange spørsmål om sanksjoner ved forseelser i trafikken. Men, jeg tok sjansen og prøvde igjen hos Biltilsynet. 17) Stå i kø for å betale for å gå opp til førerprøven. 18) Møte opp for å ta førerprøven, vente 20 minutterer over tiden til sensor kommer fra lunsj, svare rett på 15 av 20 spørsmål, vente til svarene er prosessert og så få utskrift med underskrift fra sensor, samt min underskrift og fingeravtrykk. 19) Finne dameen som skal godkjenne min og sensors underskrift; hun har bare gått ut en liten tur.

Så skal det søkes om fornyelse. 20) Først må en stå i kø for å få formularet der en skal søke om fornyelse av førerkortet. 21) Så fylle ut skjemaet og lime på passfoto, men IKKE signere enda, da må en kjøpe nytt formular. 22) Sitte 30 minutter i kø for å få levert søknaden hos saksbehandler. 23) Når saksbehandler går gjennom søknaden og det som er registrert i nasjonal database for førerkort finner han at det gamle førerkortet er knyttet til vår gamle bostedsadresse i Arequipa. Dermed må en søke om adresseforandring – attesten med bostedsadresse fra fredsdommeren gjelder altså ikke i denne delen av prosessen. 24) Skaffe kopi av oppholdstillatelsen, kopi av bostedsattesten og finne en fyr ute på gaten som kan skrive en søknad. Så tilbake til saksbehandler og levere søknad om adresseforandring. 25) Saksbehandler forteller at den søknaden skal leveres i et annet vindu ute i gården. Der står jeg i kø og får levert søknaden. Mannen som tar imot sier at dette ikke vil bli behandlet før over jul og jeg får kopi med stempel for at søknaden er innlevert. 26) Tilbake til saksbehandler med kopien. Han synes at det burde kunne gå litt fortere og tar meg med til den litt eldre damen som har kontakt med databasen i Lima. Han ber henne sende anmodning om adresseforandring til Lima med en gang.

27) Den litt eldre damen leser gjennom papirene og observerer at det ikke er dokumentert utdanning. Saksbehandler sier at når jeg har mastergrad og underviser så må jeg vel ha gått videregående en gang i tiden. Dermed er den saken løst, men damen finner at det ikke er krysset av for om jeg ønsker å være organdonor. Jeg svarer at det kan jeg vel alltids, men da må det også dokumenteres. 28) Ut på gaten til fyren som skriver søknader og får satt opp en egenerklæring om at jeg er villig til å donere organer. 29) Tilbake til saksbehandler med erklæringen. Jeg spøker med at det kun vil bli aktuelt hvis jeg er utsatt for en ulykke – litt morsomt synes saksbehandleren også. Han river av en liten papirstrimmel nederst på søknaden. Med den skal jeg kunne hente førerkortet over jul.

30) Tilbake igjen etter jul og stille i kø for å få utlevert førerkortet. Mannen i luken sier at det ikke kan utleveres førerkort da det er en observasjon ved tramiten min – det er feil bostedsadresse. Inn til den litt eldre damen igjen som forteller at de ikke har hatt system på databasen i Lima, men at jeg skal kunne komme igjen dagen etter og helt sikkert på utlevert førerkortet.

Og så, som ved et lite hverdagsmirakel, fikk jeg altså utlevert fornyet peruansk førerkort, nå i klasse A, den 28. desember 2011. En blir kanskje litt mer saktmodig av sånt, men ikke så mye gladere i å stå i kø.

Synes jeg er veldig heldig som kan få delta på dette seminaret i Guatemala City. Jeg er her sammen med Felix Vargas, lærer ved SETELA, og det er jo flott reisefølge. Det er AETAL, den Søramerikanske grenen av ICETE (den Evangeliske Allianses samarbeidsorganisasjon for teologiske seminarer, paralellen i Europa er EEAA), som har kurs for dekaner og rektorer.

Selve seminaret holdes av en tysker som har vært misjonær i Tailand og en dame som underviser ved Biola i California. Tyskeren oversettes til spansk og da blir jo framdriften deretter. Jeg er nok enda mer overbevist om at PowerPoint er overvurdert som pedagogisk verktøy, men, det er relevante temaer som tas opp og mye å tenke på for oss som kommer fra en liten institusjon som SETELA.

Reisen hit fra Lima foregikk om natten med stopp i Panama City og San Jose. Den siste biten foregikk i dagslys og da var det flott å se det grønne landskapet med åkre og fantastiske vulkaner. Litt merkelig å sitte og se Stillehavet til venstre og Atlanterhavet til høyre gjennom flyvinduene. Guatemala City har noen praktbygg fra kolonitiden, og ellers bygninger og gatebilder som fra en amerikansk gangsterfilm der skurken har flyktet til Mexico.

Vi bor på seminarets gjestehus som har nøktern amerikansk standard, litt som Hinson House i Lima i gamle dager. SETECA har holdt på i 80 år her og har 1200 studenter på bachelor-, master- og phd-nivå. Det er det eneste seminaret som er akreditert av AETAL i denne delen av verden. Selve seminaret har ferie nå, men noen masterstudenter holder stand på biblioteket. Det er også en musikkskole som holder det gående. Saksofonøvelser i naborommet er kanskje ikke det værste som kan skje, men oppleves å komme tett oppunder når det står på.

En amerikansk hjelpeorganisasjon som driver barnehjem har samlinger for ungdommer som skal gå videre på skoler. Lovende tenåringer fra hele Guatemala spiser sammen med oss i matsalen. Artig å se hvordan urbefolkningen her er annerledes enn i Peru. Dette landet har jo 23 ulike språk i tillegg til spansk, men er ikke større en Østlandet med Agder. Noen av jentene har fargerike skjørt som viser hvor de kommer fra. Selv sammenlignet med Peru er folket her bitte små og spedbygde. Seinere i livet legger de seg mer inn i vektklasse med Rigoberta Menchu, etter det jeg kan se.

Vi får alt på slike brett som en ser i filmer fra amerikanske fengsler og high schools. Og til alle måltider er det mais i ulike varianter. Tortilla-lefsene er med både til frokost, lunsj og kvelds. Det samme er bønnestuingen. Maten er velsmakende om enn litt små porsjoner for noen av brødrene.

Det er ellers flott ramme rundt seminaret og som oftest i slike sammenhenger er det like nyttig med de kontaktene er får og de uformelle samtalene som selve foredragene. Mange interessante og hyggelig mennekser å bli kjent med fra hele mellomamerika.

Som en kuriositet kan jeg til slutt nevne at jeg nå blir kaldt Dr. House her da noen synes jeg ligner på Hugh Laurie ;-).

Ny helg i Lima og i dag har jeg rett og slett tatt meg helt fri. Noen ganger er det så godt og så nødvendig å kutte helt ut. Etter en svææært rolig start på dagen tok Gunhild og jeg oss ut og gikk ned på Larcomar.

Dette kjøpesenteret er veldig populært der det ligger med utsikt over Stillehavet. Her kan en se bølgene slå inn på stranden nedenfor og følge med på surferne som ligger og venter på den gode bølgen. På taket leker ungdommen seg på rullebrett og en ser turister over alt. Etter en kopp kaffe spaserte vi strandpromenaden over til San Isidro og gikk gjennom Parque del Amor (kjærlighetsparken) og bort til et sted der en kan få seg en tur i paraglider. Morsom å se på at turister ble sendt opp i tandem for så å svinge seg mellom høyhusene.

Det slår meg at dette er et helt annet land enn det vi forholder oss til i Sør-Peru. Her er det butikker med vareutvalg og priser som i Buenos Aires, eller Paris for den saks skyld. Gourmetrestauranter der en kan få vin til 25.000 dollar per flaske (!) og luksusbiler som en knapt ser på gaten i Oslo. Men, også dette er Peru. Et land med store sosiale forskjeller og mange mennesker som lever paralelle liv, men uten å møtes eller egentlig vite om hverandre. Mange her i øvre middelklasse har kanskje aldri vært utenfor Lima og kjenner ikke El Peru Profundo (det dype Peru). Vi som kjenner dette landet best nedenifra har kanskje godt av å se at det finnes helt andre måter å være peruaner på, enn det vi er vant til fra sør der vi mest omgås med de aller fattigste.

På kvelden tok vi oss en tur til en veldig hyggelig italiensk-inspirert restaurant, Vivaldi, som nylig har flyttet fra sentrum av Miraflores til San Isidro. Der er interiør, service og meny på gamlemåten og ingenting er overlatt til tilfeldighetene.  Da vi kom var stedet fullt av feststemte damer. Det viste seg å være hele to Despedida de Soltera (utdrikkningslag). Det var dans og høy musikk, men heldigvis for oss drog de fleste seg tilbake ganske snart. Musikken gikk over i lavmelt avspilling av tango-svisker på piano, noe som vi tålte mye bedre. En av jentene som skulle gifte seg satt igjen sammen med to veninner og drakk opp drinkene som stod igjen. De hadde ikke noe imot at jeg tok bilde av dem.

For de som er opptatt av slikt: Det ble Lenguado con camarones (sjøtunge med sjøkreps ) og Tiramisu til dessert. Provecho!

Ny helg i Lima og i dag har jeg rett og slett tatt meg helt fri. Noen ganger er det så godt og så nødvendig å kutte helt ut. Etter en svææært rolig start på dagen tok Gunhild og jeg oss ut og gikk ned på Larcomar. Dette kjøpesenteret er veldig populært der det ligger med utsikt over Stillehavet. Her kan en se bølgene slå inn på stranden nedenfor og følge med på surferne som ligger og venter på den gode bølgen. På taket leker ungdommen seg på rullebrett og en ser turister over alt. Etter en kopp kaffe spaserte vi strandpromenaden over til San Isidro og gikk gjennom Parque del Amor (kjærlighetsparken) og bort til et sted der en kan få seg en tur i paraglider. Morsom å se på at turister ble sendt opp i tandem for så å svinge seg mellom høyhusene.

Det slår meg at dette er et helt annet land enn det vi forholder oss til i Sør-Peru. Her er det butikker med vareutvalg og priser som i Buenos Aires, eller Paris for den saks skyld. Gourmetrestauranter der en kan få vin til 25.000 dollar per flaske (!) og luksusbiler som en knapt ser på gaten i Oslo. Men, også dette er Peru. Et land med store sosiale forskjeller og mange mennesker som lever paralelle liv, men uten å møtes eller egentlig vite om hverandre. Mange her i øvre middelklasse har kanskje aldri vært utenfor Lima og kjenner ikke El Peru Profundo (det dype Peru). Vi som kjenner dette landet best nedenifra har kanskje godt av å se at det finnes helt andre måter å være peruaner på, enn det vi er vant til fra sør der vi mest omgås med de aller fattigste.

På kvelden tok vi oss en tur til en veldig hyggelig italiensk-inspirert restaurant, Vivaldi, som nylig har flyttet fra sentrum av Miraflores til San Isidro. Der er interiør, service og meny på gamlemåten og ingenting er overlatt til tilfeldighetene.  Da vi kom var stedet fullt av feststemte damer. Det viste seg å være hele to Despedida de Soltera (utdrikkningslag). Det var dans og høy musikk, men heldigvis for oss drog de fleste seg tilbake ganske snart. Musikken gikk over i lavmelt avspilling av tango-svisker på piano, noe som vi tålte mye bedre. En av jentene som skulle gifte seg satt igjen sammen med to veninner og drakk opp drinkene som stod igjen. De hadde ikke noe imot at jeg tok bilde av dem.

For de som er opptatt av slikt: Det ble Lenguado con camarones (sjøtunge med sjøkreps ) og Tiramisu til dessert. Provecho!

Det er ikke alt som går som en har tenkt i livet og noen ganger må vi bare følge den kursen som tingene tar. Vi har ikke noe valg, rett og slett.

I slutten av oktober måtte Gunhild ha akutt øyekirurgi på grunn av netthinneløsning. I Peru er det kun to leger som gjør dette og de holder til i Lima. Dermed måtte vi reise så raskt som mulig hit og hun ble operert forrige fredag kveld. Alt gikk bra og legen er fornøyd, men det har en bakside. For å hindre at netthinnen løsner igjen ble det satt inn en gass i øyet. Dermed kan hun ikke reise tilbake til Arequipa på grunn av høyden og lufttrykket. Da kan gassen utvide seg mer enn ønskelig. Legen sier at vi må regne med at det vil gå minst fire uker før hun kan komme hjem igjen.

Heldigvis fikk vi leie en flott leilighet her i Miraflores. Den er fullt utstyrt og har både TV, telefon og internett, og alt er pent og helt. Egentlig er det helt flott her i denne bydelen i Lima. Dette er stedet for øvre middelklasse og turistene. Mange spennende utesteder og flotte hoteller, og ikke minst Larcomar, det flotte kjøpesenteret som ligger bygd inn i skråningen ned mot stranden med utsikt og masse sjøluft. Men det er rart med det å ikke kunne reise hjem. Gunhild må være helt i ro og dryppe øyet med fire forskjellige dråper elleve ganger i døgnet. Jeg har blitt ukependler og prøver å kombinere oppgavene som ektemann med seminaret, SETELA. Ikke akkurat ideelt, men som det sies: sånn er det bare. Vi må ta en dag av gangen. Tenker på Matteus 6,34 "Vær da ikke bekymret for morgendagen. For morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage."

Denne gangen skal jeg prøve å skrive om noe som er litt vanskelig. Det dreier seg vel rett og slett om en TLT-situasjon (Trist, Leit og bortimot Tragisk). Det har seg slik at noen av våre misjonærer på 90-tallet gikk ut av Misjonssambandet og ble med i Norsk Luthersk Lekmannsmisjon. Denne organisasjonen ble startet i 1963, delvis av folk som ikke følte seg hjemme i Misjonssambandet lenger. Sammen med noen av våre evangelister startet disse misjonærene så sitt eget arbeid her i Arequipa. De organiserte sine egen kirke, Iglesia Nacional Evangélica Luterana (INEL). Blant annet startet de skolen Diego Thompson i Alto Selva Alegre og eget radioarbeid. Seinere overtok Misjonssambandets samarbeidskirke, Iglesia Evangelica Luterana Peru (IEL-P), ansvaret for skolen.

Det er nå tre menigheteter som tilknyttet dette arbeidet, en i Alto Selva Alegre, en i sentrum ved Coliseo Arequipa og en ved barnehjemmet ute i Horacio Zevallos Games i Socabaya. I tillegg har de en cellegruppe i Sachaca.

På søndag drog vi på besøk til menigheten i Cercado (sentrum) der Miguel Curse er pastor. Miguel var en av våre beste evangelister og er en veldig fin forkynner. Møtelokalet er i første etasje på et bolighus. Møtet hadde både hilsen fra misjonæren, søndagsskole for voksne og preken, men det hele gikk unna på to og en halv time. Benkene var overraskene gode å sitte på, det var rent og pent i lokalet og møterlederen hadde bra framdrift på sine innlegg. Vi sang mange av de kjente sangene fra CALA-sangboken (Comición de Alfabetización y Literatura Aymará) som kommer fra den lutherske vekkelsen blant aymara-folket i Bolivia. Det er melankolske melodier, ofte med tekster om vandringen fram mot himmelen. Tempoet var nok litt roligere enn vi nå er vant med, men kan vel beskrives som godt gammeldags salmetempo (Drag mig efter diiig, drag mig efter dig). Litt overraskende var det tilsvar fra forsamlingen under felles bønn (ikke sukking og smatting, men Aleluja, Gloria a Dios og Amen). Husker at det var slik på bedehuset hjemme i gamledager der vi hadde noen brødre med tilknytning til pinsemenigheten. Forsamlingen, ca 50 etter grovt overslag, bestod av godt voksne og noen barnefamilier.

Høsten 2004 ble det splittelse i Lekmannsmisjonen og Evangelisk Luthersk Misjonslag ble dannet. Det er denne organisasjonen som nå har ansvar for arbeidet i Arequipa. De er her organisert som Union Misionera, stiftet i 2005. Det er Jon Espeland som fører tilsyn med arbeidet. Han ble av møteleder sammenlignet med Paulus som hadde omsorg for menighetene. Ikke dårlig attest det da.

På tross av denne TLT-situasjonen må vi se det positive i at det nå drives et såpass stort arbeid og at evangeliet forkynnes ut over det vi har maktet gjennom IEL-P. De fleste som går i disse menighetene er nye og ikke brødre fra våre sammenhenger. Studier viser at noe av den store veksten i evangelikale kirker i Sør-Amerika nettopp skyldes splittelse der f eks en dominerende pastorer har kommet på kant med noen i menigheten som så igjen har startet opp for seg selv.

I bibelsk tid var det også ulike årsaker til at Ordet ble forkynt (uten sammenligning forøvrig). Paulus legger for dagen et ganske romslig og positivt syn på dette i Filipperne 1,18: "Hva så? Kristus blir i alle fall forkynt (...). Over dette gleder jeg meg. Ja, jeg vil også fortsatt glede meg." Det har i grunnen jeg bestemt meg for også!

Denne søndagen gikk turen til Nueva Alborada. Denne bosetningen ligger høyt og fritt oppe på haugen mellom de gamle landsbyene Paucarpata og Yumina. Herfra ser en utover hele Arequipa og kan også betrakte mange av de gamle terassene, som slynger seg rundt skråningene, ovenifra.

Også her blir vi slått av utviklingen som har foregått. Da vi startet møter her på slutten av 80-tallet var det som en eneste grushaug med noen nybyggere som hadde okkupert hvert sin lille tomt med ørkensand. Nå var det asfalt på hovedveien og mange gater med støpt betongdekke. Elektrisk lys, vann og kloakk var også på plass.

Siden det var 18 år siden sist vi var her oppe, var vi litt spente på om vi skulle huske hvordan vi fant fram, men det gikk veldig greit. Særlig fordi vi støtte på Florencio på vei til møtet. Han har vært vaktmann på misjonens kontor i mange år og er en lun kar som kan fortelle mangt fra et langt liv. Blant annet var han ganske radikal i sin ungdom og opererte blant annet sammen med Hugo Blanco. Florencio hadde god tid og viste oss litt rundt i området.

I tillegg til menigheten i Nueva Alborada er det nå startet enda en prekeplass, Fe y Esperanza, litt lenger opp i Villa Maria. Vi var borte og så på lokalet, men det var ikke kommet folk enda da det var over to timer til møtet skulle begynne der. Ellers la vi merke til at det var kommet en flott katolsk kirke, tre andre evangeliske kirker, samt en adventist-forsamling. Da vi startet var det ingen andre som samlet folk om Guds ord her.

Florencio var bekymret for at det ikke skulle komme folk, men etter hvert ble det lille lokalet ganske fullt. Det var både barn og ungdom til stede og to deltok med skriftlesning. Ganske god sang av de gamle kjente.

Etter møtet ble jeg bedt om å komme tilbake og undervise dem om dåpen. De andre evangeliske brødrene presset dem på dette med barnedåp versus voksendåp. Dette er jo en problemstilling som stadig kommer tilbake når en liten kirke skal stå med et luthersk dåpssyn mellom den store katolske kirken og de mange evangelikale kirkene med baptistisk dåpssyn.

Jeg ble positivt overrasket over å møte brødrene i Nueva Alborada. Hadde vel hørt at det var så som så der, men synes å merke varme og optimisme.

Veldig spennende for oss å kommet tilbake til Crucero, landsbyen langt inne i Carabaya provins på høysletta i Puno fylke.

Vi var så heldige å bli bedt om reise til årsfesten i menigheten i Crucero. Endelig skulle vi få se igjen det stedet der vi bodde for 23 år siden. Selv om det ikke var lang tid vi fikk i denne lille landsbyen, opplevde vi mange spennende og eksotiske ting der som gjorde at opplevelsenen står i et spesielt lys for oss.

Vi reiste fra Arequipa fredag morgen og fikk med oss Milton Tejeda Huatuco som er Pastor Nacional i Iglesia Evangelica Luterana Peru (IEL-P). Å reise på tur slik er en fin anledning til å bli kjent. Milton er en flott mann og vi kjenner godt kona hans, Liliana Hidalgo, og familien fra tidligere. Det var nesten ikke til å tro at vi nå kunne kjøre direkte fra Arequipa til Crucero på flott asfaltvei og bruke kun sju timer på turen. Før måtte vi ha to dager for å få til det samme.

Vel framme var de godt i gang med første dag av årsfesten med undervisning i kirken. Milton og jeg hadde hver våre bibeltimer, men også pastor Ricardo Nuñes Montes fra Ilo var innvitert og hadde innlegg. Han visste ikke at vi skulle komme og ble svært glad for å se oss. Vi bodde samtidig i Crucero den gangen for mange år siden og ble godt kjent med Ricardo og ikke minst kona hans Maria Lipa.

Om kvelden var det til vår overraskelse ikke møte; folk her har ellers veldig god møtekondis. I stedet var det samlinger i de fire cellegruppene som nå fungerer i landsbyen. Dette var noe som Pedro Suri Jaytara og Maximilliano Garcia hadde satt i gang etter at de kom tilbake fra studiene ved SETELA i Bolivia. Vi ble invitert til å være med hjemme hos Maria og Luis Apaza. Forundret satt vi og så at stuen fyltes av Crucero-folk, de fleste av dem helt nye i vår sammenheng. Det ble mye sang på quechua og spansk og så tale ved Ricardo. Etterpå var det te og sandwich til alle.  Det var veldig god stemning selv om natten var kald og de fleste godt innpakket i ulltepper.

Vi overnattet i det huset som var “vårt”. Det var overraskende bra til å ha stått slik i over tjue år, men en del ting var jo godt merket av tidens tann. Ute i gårdsplassen var det bare ett tre igjen av alle de som Olav Magne Tonstad plantet. Av tørkestativene var det bare et halvt som stod oppreist bak legeboligen.  Jeg var også inne og så på verkstedet og lysmotoren. Det meste av verktøyet på den fine tavla vi hadde laget var borte, men motoren stod der nå enda.  

Inne i huset ble det å greie seg på campingvis. Vi fikk blant annet ikke vannet til å virke, noe som er kjekt å ha når det skal skylles ned i toalettet. Men Saul Roger Apaza Cutipa hjalp oss med å hente vann og siden fikk vi båret inn noe fra kranen nederst på tomta. Siden landsbyen har vokst fra ca 2000 til over 6000 innbyggere er det dessverre blitt lite vann når alle skal vaske skoleuniformer o.l. på lørdagene. Det viste seg at Saul Roger var sønn til Cipriano som var formann i menigheten da vi bodde her. Jeg hadde mange runder med ham for å levere tilbake byggematerialer som var lånt til kirkebygget, både adobeblokker og eukalyptusstokker. Tror nok ikke at Cipriano holdt meg for å være en god samarbeidspartner, men vi fikk nå ryddet opp i det meste.

Vi hadde med nye soveposer og fikk ordnet oss med noen ulltepper  i tillegg. Første natten sov vi ikke så godt da det tar en tid å venne seg til høyden. Crucero ligger på 4144 meter over havet, noe som en godt kan merke hvis en som nyankommet prøver seg på en liten spurt.  

Neste dag var det sportskonkurranser i fotball og volleyball på skolen Siervos de Dios. Alle som har vært i denne delen av verden vet at fotball er populært. Selv den minste lille ansamling av hus har gjerne en fotballøkke like ved. Siervos de Dios ligger like over veien for misjonens gamle tomt. De bygger stadig ut og har gode resultater.

Gunhild og jeg tok en tur i byen for å se oss omkring. Det var internettkafe, mange slags butikken, restauranter og til og med hotell. Hele den ene langsiden av plazaen var bygget ut med flotte kontorer til byrådet, politiet, Banco de la Nacion og andre offentlige kontorer. Borte i Santo Domingo gaten så vi etter huset vi pleide å leie av Manuel Lino. Det var nå bygge om i “material noble” (murstein og betong) og ikke til å kjenne igjen. Størst var nok overraskelsen over å se helsestasjonen. Den postaen som misjonene var med og bygde opp stod fortsatt, men hadde nå fått selskap av en helt sykehus med moderne arkitektur og stor plass. Hvordan sykehuset fungerer vet vi ikke så mye om, men det var veldig imponderende å se bygningene.

Lørdag ettermiddag var avsatt til sang- og musikkonkurranse i kirken. Nesten alle klassene på Siervos de Dios deltok med forskjellige innslag. Pedro Suri har de fleste i kristendom og hadde øvd inn sanger med dem. Det var også grupper fra menighetene rundt Crucero, samt fra Juliaca. Det hele ble ledet av Norma Apaza Supo, datter til Maria og Luis. På kvelden var det møte og nå var mange tilreisende kommet til. Kirken ble helt full og sangen og musikken ble enda flottere med fem mandoliner, tre gitarer, to trekkspill og rytmeinstrumenter. De kristne her synger gjerne og lenge når de først har kommet sammen. Jeg hadde kveldens tale, men er litt usikker på hvordan det gikk. Maria hjalp meg litt med noen ord og uttrykk som trengte forklaring.

Søndag morgen staret som tidligere med at det ble spilt musikk og kalt inn til møte over høytaler fra kirken. Selve hovedmarkeringen av årsfesten skulle være festgudstjenesten. Saul Roger og Beatriz Apaza ledet det hele. Og det ble en fotsid affære. Først lovsang, så syndsbekjennelse, skriftlesning og tale ved Milton, og så gikk det slag i slag med 12 barnedåper, opptak av fem medlemmer, nattverd, innsetting av nytt sonestyre (Saul Roger ble formann), samt historisk tilbakeblikk.  Møtelederne loste oss greit igjennom, men klokken ble over to om ettermiddagen før vi kunne gå over veien til misjonens tomt. Der var det satt opp høytalere og en gruppe fra Juliaca sang og underholdt mens festforsamlingen fikk asado (grillet kjøtt) og fikk plass i festteltet som var satt opp for anledningen. På min tallerken var det to maiskolber, fem poteter og over en halv kilo kjøtt i tillegg til salat. Vi spiste, men verket litt for å komme oss avgårde til Arequipa. Først måtte vi ta avskjed med alle og bli fotografert sammen med alle som ønsket bilder sammen med los gringos. Tidligere var det ikke så mange som hadde eget kamera, men nå ble det knipset og filmet over en lav sko.

Det var en stor opplevelse for oss å få kommet tilbake til denne landsbyen langt inne i andesfjellene, men særlig å få møte menneskene der og den nye generasjonen har vokst fram.

Endelig kunne vi fortsette på rundturen til menighetene her i Arequipa. I dag ble det menigheten Sion som fungerer i lokalene til grunnskolen Diego Tompson i Alto Selva Alegre (øvre glade jungel). Her har vi aldri vært på gudstjeneste tidligere.

Jeg avtalte med pastorfrue Lourdes at vi skulle komme og fikk råd om følge bussen for å finne fram. Ola og Guri Tulluan, Gunhild og jeg drog avgårde i god tid, og det var bra. Det viste seg etter en del kontakt med lokalbefolkningen at vi hadde fulgt feil buss, nummer 7, og at vi skulle ha fulgt buss B. Etter telefonkontakt med Lourdes kom vi på rett vei og etter enda noen samtaler med folk langs veien fant vi fram.

Diego Tompson har vært kåret til Arequipas beste grunnskole flere år på rad. Jeg besøkte skolen en gang på nitti-tallet, men da var gatene gravd opp for nedlegging av vannrør, så hvordan vi fant fram den gangen husket jeg ikke så mye av nå.

Vi ble godt mottatt og vinket inn i den øvre delen av skolegården for å parkere bilen innenfor. Lovsangsteamet drog i gang straks etter av vi hadde kommet oss inn i kirkelokalet. Det var el-gitar, el-piano, batteri og to forsangere, samt møteleder. Guttene var flinke til å spille og den første halvtimen gikk det på kor og omkved som vi kjente fra gamle dager. Etter en liten pause der vi fikk sitte ned, begynte andre halvtime og nå med nyere sanger og andre arrangementer. Musikerne var skikkelig dyktige  og presterte en del forspill i Coldplay-stil. Forsangerne kunne sangene godt og sang rent (ikke alltid en selvfølge). Litt grøtete ble det når alt skulle gjennom de samme høytalerne, men lydtrykk var det.

Etter en time på beina med lovsang og klapping var det så tid for dagens preken. Det var en lærer på skolen som holdt talen. Han tok utgangspunkt i Forkynneren 3 om at alt har sin tid og snakket om vår klokketid (chronos) og Guds time (kairos). Med mange tekster fra Bibelen viste han hvordan det kunne være vanskelig å vente på Guds time og at vi ikke alltid forstod Guds veier.

Etter talen var det nye sanger og innsamling av kollekten. Deretter kom søndagsskolegruppene fram og presenterte sine minnevers. Det var tre ulike aldersgrupper som hadde vært samlet og det virket som om de hadde hatt god stemning. Til slutt opplyste pastor Oswaldo Cruz om aktivitetene framover og takket for møtet.

Dette virket som en oppegående menighet. Synes nok de kunne funnet plass til skriftlesning og syndsbekjennelse, et Fader vår og en velsignelse til slutt, men kan hende dette var en dag med litt urutinert ledelse. Vi ble invitert tilbake og måtte gjerne begynne å gå fast i menigheten sa pastor Oswaldo.